Arne Grødahl Foto: Privat.

Av: Arne Grødahl, nestleder i Kristiansund Arbeiderparti 

Vi er i et valgår. Et kanskje avgjørende valgår for det sosialdemokratiske samfunn som har vært bygd opp i Norge etter krigen. Vi har i snart 8 år vært styrt av en høyredominert regjering. Hvor velferdsstaten smått og gradvis er forsøkt ribbet. Forskjellene på folk øker. Støtteordninger for de som trenger det mest er del for del demontert. Tesen om at det skal bo folk i husan er på mange måter forlatt. Nå må det bygges hus i sentrale strøk. Distriktene er under avvikling.

Mye tyder på at folk har fått nok. Meningsmålingene viser at det ønskes et skifte. Samtidig så er det spenning rundt om det tradisjonelt største partiet på venstresiden fortsatt holder på posisjonen.

Meningsmålingene i 2021 tyder på det. Arbeiderpartiet klatrer sakte men sikkert oppover. Det er langt igjen til gammel storhet men mye tyder på at Arbeiderpartiet blir største parti på en venstreside som får flertall.

En ting er avklart. Arbeiderpartiet har bare i liten grad fungert som opposisjonsparti. Det å oppføre seg som et parti som styrer i opposisjon har vist seg katastrofalt. Spesielt i de fire første årene Erna Solberg regjerte var det for mye kompromiss og for mye ansvarlighet. Konsekvensen ble at regjeringa ledet av Høyre fikk gjenvalg for fire år siden. Denne stortingsperioden har vært annerledes.

Arbeiderpartiet har vært tydelig i opposisjon. Har stått på for de som trenger det mest. Fortsatt er det mange som er kritiske mot Arbeiderpartiet sin politikk. Min påstand og den mener jeg bestemt at jeg har rett i er at Arbeiderpartiet anno 2021 er helt klart et parti som står lengre til venstre enn Arbeiderpartiet gjorde både under Gro Harlem Brundtland og under Jens Stoltenberg. Når det gjelder arbeidsfolks rettigheter har Arbeiderpartiet nå stått skulder ved skulder med LO. Når det gjelder forsvaret av velferdsstaten så er det nå tydeligvis slutt med flørting med markedskreftene og New Public management.

Politireform, foretaksmodell og derigjennom sentralisering er krefter som Arbeiderpartiet de siste 15 årene ikke tydelig nok har kjempet mot men til og med vært med på å innføre.

Leflingen og den såkalte moderniseringen begynte under Gro Harlem Brundtland som stødig skiftet kurs på Arbeiderpartiet sin skute når hun var skipper. Dette ble fulgt opp av Jens Stoltenberg som er Gros etterfølger politisk.

Arbeiderpartiet nå er på vei til gamle verdier. Uten at det registreres av mange. Den ordentlige og litt grå Jonas Gahr Støre er på mange måter fått rykte som det motsatte. Som nær medarbeider av Gro og Jens samt en bakgrunn som ikke direkte lik den gamle skole har han fått et rykte som vinglete samt at han tilhører det vi tidligere ville kalt en annen klasse. Dette sammen med at han ikke er den høylydte opposisjonspolitikeren gjør at mange har et vel negativt bilde av han. Og dette kommer fra nestlederen som ikke ønsket han velkommen til Kristiansund sist kommunevalg. Det var for å være ærlig en kynisk vurdering av hva som var best for Kristiansund Arbeiderparti. Samtidig. Jeg mener at Jonas Gahr Støre ikke er en god opposisjonspolitiker, men jeg at han vil skinne som statsminister.

Arbeiderpartiet står nå foran et nytt landsmøte som skal stake ut kursen for hvilken politikk som skal føres de neste fire årene. Forslaget til program som er offentliggjort er definitivt mer radikalt enn på mange mange år. Det betyr ikke nødvendigvis suksess i valget. Det å bygge opp tillit igjen tar tid og er ikke gjort med noen vedtak på et landsmøte. Selv om det vil hjelpe om landsmøtet gjør vedtak som viser at man lytter til folk. Eksempler på saker som etter min mening ville svart ut hva folk er opptatt av er etter for eksempel tannhelse. Lokalt her helseforetaksmodellen samt avslutte sentralisering av sykehus. Dette er bare enkle eksempler.

Hva så med fremtidens til Arbeiderpartiet. Finnes det er fremtid for det som tidligere ble skal ørnen blant norske parti. Jeg mener definitivt ja. Vår tids utfordringer krever at alle tas vare på. Over tid vil olje utfases som Norges viktigste inntektskilde. Det kan bli smertefullt hvis ikke det sosialdemokratiske sikkerhetsnettet virker. At vi tar vare på alle. Det er også viktig at områder som nå er avhengige av oljen nå omstilles ved statlig hjelp. Kristiansund og Stavanger kan ikke bli overlatt til seg selv. Nye næringer basert på havet må satses spesielt der vi nå har store arbeidsplasser i forbindelse med olje. Skal vi få til dette må det skje ved tradisjonelle sosialdemokratisk politikk og styring. Oljefondet må også brukes til denne omstillingen.

Har da Arbeiderpartiet de lederne som er dyktige nok, karismatiske nok til å lede Norge inn i fremtiden. Jeg har allerede hevdet at dagens leder helt klart vil kunne bli en bedre statsminister enn opposisjonspolitiker. Det som er mere interessant er hva med inn i fremtiden.

Vi har alle vært lei oss og i sorg over de som så brutalt ble myrdet av en politisk motstander på Utøya.

Mange potensielle morgendagens ledere ble brutalt henrettet der. Det satte selvfølgelig den sosialdemokratiske bevegelsen tilbake. Det var også meningen. Den høyreekstreme terroristen ønsket det slik.

Heldigvis ser vi at han ikke lykkes. Fremtidshåpene til Arbeiderpartiet finnes blant de overlevende fra Utøya. Vår egen Astrid Eide Hoem. Ina Rangønes Libak fra Averøy . Og sammen med de må jeg også nevne Kamzy Gunaratnan som i dag er dyktig varaordfører i Oslo. Tre dyktige unge kvinner som gir framtidshåp for Arbeiderpartiet. Mange politikere er skuslet bort grunnet indre uro og bråk i Arbeiderpartiet. Det kan vi ikke fortsette med. Skal Arbeiderpartiet være et styringsparti også videre så må motstanderne være i andre parti. Ikke i eget. De ulike grupperingene må snakke til hverandre. Lytte til hverandre. Respektere hverandre. Ikke lete etter dritt om hverandre.