Det er plass, vil være-plass for nyetableringer her på Vestbase.

Av Vanessa H. Williamsen

5. mars skal bystyret i Kristiansund møtes og stemme over ny reguleringsplan for Bolgneset. Dette er en sak svært få ser ut til å ha fått med seg, og selv om den stod på diverse partiprogrammer, var ikke dette en sak som fikk noe særlig oppmerksomhet under siste valgkamp. Men nå må en holde tunga rett i munnen og tenk seg godt om.

Lille Norge

Kristiansund er en helt unik by, med mye sjarm, og det som gjør den så spesiell må dyrkes. Egentlig, hvis en ser nærmere på det, er Kristiansund en miniversjon av Norge. Den er by og land, hav og fjell, skog og bare svaberg, den har landbruk og industri, urørt natur, tette bebyggelser. Vi kan bade, gå tur, vi kan stå på ski, gå på ski, gå på café og operaen, eller ta en tur ved et vatten og nyte nistepakken. Og vi har jobber – dog, vi trenger litt flere. Byen er oversiktlig og passe stor. Det vakre sundet banker som byens hjerte, sundbåten setter pulsen, og Kristiansunderne er nå fine folk! Kristiansund har alt, og dette en sykkeltur unna om du vil.

Det beste av alle verdener

Hvis vi ser bort fra arbeidsplassene, som jeg kommer tilbake til, er alt det jeg nevnte bevaringsområder. Det er dette som gjør Kristiansund helt unik, og det er dette som kan bli Kristiansunds trumfkort i framtiden. Det er det som gjør at man blir så glad i denne byen, at man trives her, og at også besøkende faller for den og vil tilbake.

…og her på Averøya – ja, det går an å samarbeide! Det vil være vinn-vinn, det.

Ja, vi trenger flere arbeidsplasser, og jeg er ikke i tvil om at vi skal få det til. Og vi trenger ikke å gå løs på Bolgneset. Sprengning er irreversibelt, og helt unødvendig. Vi har sprengt allerede mange områder. Vi kan ikke fortsette til alt ser ut som en sveitserost. Dessuten lurer jeg litt på effekten av steinstøv på lungene våre, med tanke på omfanget av prosjektet. Det er plass / vil være plass for nyetableringer på Vestbase, Melkvika, Teistholmsundet, og Averøya – ja, det går an å samarbeide, det vil være vinn-vinn, det.

Det vil til og med være ekstra attraktivt å etablere seg på disse stedene: Nærhet til sentrum, butikker, serveringssteder (noe som vil generere økt aktivitet og inntekter, det blir litt mer liv og røre i sentrum), nærhet til boliger, nærhet til fagmiljøer (og ja, Campus Kristiansund kan være kjekt å ha i nærheten), det er bærekraftig å gjenbruke bygninger og industriarealer, husleie blir nok lavere enn ved etablering av et nytt område, og man blir ikke så avhengig av bil, for å nevne noen fordeler.

Tenk lengre enn langt

Vi har det som skal til for å ha det beste av alle verdener, og vi må sikre at mange generasjoner etter oss får det samme. Det er ikke enten natur eller arbeidsplasser. Det er ja, takk, begge deler.

…og her i Melkvika og Teistholmsundet

Urørt natur er gull, et privilegium, noe som vil bli mer og mer ettertraktet. Å leve i en by, som oppleves så landlig og jordnær, er ren vitamin. I 2020, har man ikke lenger råd til å tenke at vi har nok natur og at den er bare til for å brukes uten å tenke seg om. Vi må verne om det majestetiske synet av Freikollen, fra alle kanter. Tenk på mannen som ankommer byen etter å ha vært på sjøen, turisten på hurtigbåten, og oss alle som bor her. Det blir ikke det samme med industri ved foten av fjellet.

Så må vi beholde eierskap og kontroll over våre ressurser. Å selge vil gjøre oss sårbare. Og kanskje bør vi satse på flere typer næringer. Dette igjen, for å sikre en god framtid. Vi trenger forutsigbarhet og langsiktighet.

Ingen skam å snu

Ja, man har brukt tid og ressurser på et prosjekt. Det betyr ikke at man dermed ikke kan snu. Ære være de som våger å snu. Politisk sett, må man kanskje av og til legge parti- og fronttankegangen til side. Det er tiden for konstruktivt samarbeid. Det handler heller ikke om hvem som har rett, om prestisje. Dette er ingen maktkamp. Det handler om en felles kjærlighet for vår by, og om vårt fellesskap.