I en drøy uke har facebookfeeden min vært full av invitasjoner og oppfordringer om å dra på danseshowet med den mystiske tittelen ”Who are you?” satt opp av Anetts Danceteria.

I de 30 år har ”terian” eksistert, og i år kommer temaet som gjenspeiler mye av det jeg føler Anetts har stått for i alle disse årene: identitet. Selv kaller de seg danceteria-borgere, og i kveld tror jeg samtlige borgere sitter igjen med en stor stolthetsfølelse av å være nettopp dette.

Forestillingen starter allerede i kulissene mens vi står i kø og et stort sort teppe kledd i ord som: ”confident”, ”crazy”, ”quirky” og ”powerful”  henger foran inngangen til scenerommet. Når vi kommer oss videre inn til sitteplassene er scenen satt opp på en ny og spenstig måte med både catwalker, store lerret og trapper i flere nivå på hovedscenen. På denne måten inviterer danserne oss inn i forestillingen på en helt unik måte, og vi blir geleidet gjennom identitetstypene en etter en.

Etter min mening skal man kjenne bassen i hjertet når man er på show. Når man samtidig kan se at det er nettopp hjertet det blir danset med på scenen, så gir det sterke inntrykk. Koreografiene ruller elegant over scenen og salen klapper i takt til nesten samtlige. Lyset sitter spot on, og gir forestillingen en god dybde og ekstra innlevelse både for publikum og de som står på scenen. Det er ikke til å ta feil av, det er stolte, flinke og hardtarbeidende borgere som står der oppe å viser oss en bit av seg selv på en unik måte gjennom dansen.

Første akt har like mange sassye unge damer som det har nusselige små barn, og smilet sitter løst. Undertegnede tar seg flere ganger i å både synge med til sangene og vrikke på en litt unormalt stor mage som storkoser seg på tribunen. Kanskje særlig må det trekkes fram et helt rått åpningsnummer med wow faktor i både lysshow, tekst og poserende dansere i forskjellige identiteter. En het afrorutine fyller også både scenen og salen med deilige rytmer og høy partyfaktor. For ikke å glemme de nusselige små med hvite tutuer, og noen litt chillere kids med caps og høye svev fra trampolina.

Andre og siste akt starter med et brak, og man kan tydelig se at tittelen ”B****, We’re lethal” er noe disse borgerne har null problem med å leve opp til. Til alle som har sett So you think you can dance: de var sannelig ombord på Mary Murphys hot tamale train. Videre går akten i samme stil som den forrige og leverer varene både med danseglede, god musikk, spot on lys og måter å bruke scenerommet på som trollbinder publikum.

Som en gammel danser må jeg si at det er forfriskende å se et show hvor man har gått så ned til detaljene for å holde et gjennomsyrende tema, og at det da samtidig leveres en så sjelegranskende innlevelse på scenen. Takk for en forfriskende og inspirerende lørdags ettermiddag. Jeg gråt, lo, klappet i takt og storkoste meg til samtlige nummer. Til alle involverte: klapp dere selv på skuldra og vit at vi som satt i salen så det harde arbeidet, den gleden dere har i dansen og det samholdet dere har på ”terian”. Vi gleder oss allerede til neste år!

synneshow

IMG_6356

IMG_6361

IMG_6370

IMG_6424

IMG_6441

IMG_6464

IMG_6474

IMG_6476

IMG_6483

IMG_6491

IMG_6496

IMG_6509

IMG_6518

IMG_6534

IMG_6537

IMG_6538

IMG_6558

IMG_6575

IMG_6638

IMG_6624

IMG_6576

IMG_6605

IMG_6591