Elgs nye single "Shine a Light".

Pressemelding.

I februar 2017 slipper Elg, Øyvind Elgenes, uomtvistelig en av Norges mest markante sangere og musikere, sitt sjette studioalbum, med den høyst bemerkelsesverdige tittelen Feelosophy. Første singel fra kommende album heter “Shine your light”.

Solodebuten, Som første gang, kom allerede i 1997, etterfulgt av Remembrance (2000), The way life goes (2004), Storm (2010) og sist, Lucky One (2013). Som titlene signaliserer, har Elg sunget på både engelske og norsk.

I tida som har gått siden den forrige plata har Elg lykkes med det helt enestående; å få tv-tida til å stå stille! Med sin monumentale og eksistensielle tolkning av Lars Lillo-Stenbergs «Hjernen er alene» på Hver gang vi møtes. En vokal kraftanstrengelse så voldsom at man trenger å trekke pusten bare etter å sett den i opptak.

Nye Feelosophy byr også på musikk som setter Elgs stemme i sentrum, om en på andre måter. «Summer in my home town», «Shine your light», «OS101», «You and me», «As long as» og «The other side» er alle groove-baserte sanger og ballader som på forskjellig  vis fusjonerer folk, jazz og rock til tidløs perfeksjon. Musikk som kunne vært skapt både på sytti-tallet og i forrige uke.

— Faktum er at jeg fant tittelen til plata på en flaske med flytende såpe som jeg har hjemme på badet mitt, avslører Elg, som ikke har noe problem med å se det humoristiske i kilden til tittelen, —  men det slo meg med en gang at akkurat det uvanlige ordet virkelig er dekkende for det jeg holder på med. Det at disse sangene handler om følelser og at tekstene er filosofiske.

Feelosophy er laget i HitHut Studio, en innspillingsfasilitet under utvikling i Elgs hjemby, Kristiansund, sammen med produsent Kyrre Sætran. Sætran er en av Elgs to nærmeste samarbeidspartnere. Amerikaneren Jeff Wasserman er Elgs andre viktigste kreative partner.
— Jeff er med på alt jeg gjør tekstmessig, vi har samarbeidet svært lenge.

Norge ble først kjent med Elg da han på åttitallet frontet Dance with a Stranger sammen med gitaristen Frode Alnæs. Ved siden av et knippe klebrig fengende låter, markerte Dance with a Stranger seg visuelt med en viss urettferdig fordeling av hårprakt frontfigurene i mellom.

Wasserman dukket allerede opp som co-låtskriver på debutalbumet til Dance with a Stranger i 1987, inkludert på kjempehit´en «Everyone needs a friend».

Dance with a Stranger gjør fortsatt et antall konserter i året, over tretti år etter at bandet ble dannet. Den siste plata med originalmateriale, Happy Sounds, kom i 1999.

Det er Elgs eget band som er hovedfokuset, et syv musikers ensemble som teller både trommeslager, vekselvis Bjørn Jensen fra DWAS og Freddy Bolsø, og perkusjonist, Eivind Gjeldberg. Samt, oppsiktsvekkende, hele tre korvokalister; Trond Helge Johnsen, Inger Lise Bø og Skjalg Raaen. Sistnevnte er selvfølgelig kjent som gitarist i Sambandet.
Inge Bævre spiller gitar og Sætran bass.

— Dette er hundre prosent organisk musikk, håndlaget og håndspilt, et økologisk kvalitetsprodukt, slår Elg fast, samtidig som han understreker sin bekymring for selve musikkens vilkår i en digital samtid og fremtid.

Elg fikk musikken inn analogt fra barnsben av, sammen med sine brødre, Gjermund og Thorbjørn.

— Foreldrene mine var arbeidsfolk, faren min var rørlegger. Han var nok litt skuffet over at jeg ikke fortsatte i hans virksomhet, med oljevirksomheten på Vestlandet kunne alt ha sett helt annerledes ut, ha,ha,ha!

— Men begge to sang i kor, mora mi synger fortsatt, de likte Edith Piaf, Billie Holiday og, selvfølgelig, Prøysen. Faren min hørte også på det han kalte rytmisk vokalmusikk, Deep River Boys. Ved siden av rørleggeryrket var han også en produktiv tekstforfatter, som blant annet skrev mye i lokalavisa. Han var en viktig påvirkning på meg.

Lenger tilbake i tid, tippoldefaren min var en spellemann som måtte flytte fra Voss..
Elg gikk ni år på skole sammen med en annen sanger fra Kristiansund, Lynni Treekrem og da han var tolv traff han Frode Alnæs på en talentkonkurranse.

— Frode var egentlig en sossegutt, men det ble raskt gitaren hans og stemmen min. Jeg spilte gitar selv også, øvde fire-fem timer om dagen fra jeg var tolv til jeg var seksten. Hørte på sangere/ låtskrivere som James Taylor, Neil Young, Dylan. Men også afrikansk-amerikanske sangere som Ray Charles og Mahalia Jackson er veldig viktige for meg.

I 1980 besluttet Elg og kjæresten, senere kona, Svanhild, seg for å ta et helt år på loffen i USA. Det inkluderte to og en halv måneds opphold på Hawaii, der de bodde i telt i uforglemmelig natur og klima!

— Vi reiste over hele USA, fra Seattle til New York. Vi opplevde jordskjelv på Hawaii, at Reagan ble valgt til president fra en bar i Los Angeles og regn der det aldri regner, i Death Valley.

Fast forward trettiseks år. Nøyaktig på dagen førti år etter at The Last Waltz, The Bands avskjedskonsert, fant sted på Winterland i San Francisco 25. november 1976, samlet et utvalg kjente norske artister og amerikanske musikere seg i NTE-Arena i Namsos for å markere dagen, under plakat-tittelen «A Thanksgiving to the Band: The Last Waltz».

Der Elgs versjon av Bo Diddleys «Who do you love?», opprinnelig fremført av Ronnie Hawkins på konserten i 76, truet med å rive scena. De amerikanske musikerne, alle med tette relasjoner til The Band, klamret seg rett og slett til instrumentene sine da Elg føk rundt dem som en hippie tornado.

Hvordan Elg lyktes med å fyre seg opp til et slikt eksplosivt nivå, rett ut av startblokkene, må det annen forskningskompetanse til enn den undertegnede besitter for å forklare.

— Det føltes som om jeg gikk direkte fra hvilepuls på 60 til 300 på et sekund, forteller Elg, det er virkelig en groove-låt, der jeg kunne improvisere. Rett etter at konserten var over, satt jeg i bilen sammen med Tom «Bones» Malone, trombonist og saksofonist fra Blues Brothers og David Letterman Show, som faktisk var med i The Band da The Last Waltz fant sted. Kjøreturen ble litt av en historietime, fortsetter Elg.

Begge musikerne skulle videre til nye konserter dagen etter, Malone i USA, Elg til sin da pågående juleturné i Møre og Romsdal.

— Dette er en tøff jobb med mye reising. Det handler om å formidle en energi, som jeg virkelig tar på alvor. Da er det bare en mulighet, å være i både god og edru form.